Hansa, Siripala, Sriyani og Charika, desember 2004. Foto: VennerSiripala og hans familie 1996-2005
- basert på snarvisitt og samtaler 14.─22. januar 2005
Innholdsfortegnelse
Forord.
1. Organisasjonen HELP blir etablert.
2. Miljøvennlig jordbruk.
3. Nytt bygdesenter – og folk high school?
4. Urtemedisin.
5. Nasjonalt miljøvern.
6. Sewalanka og Sinharaja.
7. Flommen i mai 2003.
8. Tsunamien, desember 2004.
9. Sarvodaya.
10. Pitabeddara-senteret.
11. Familie og feiring.
12. Om Sriyani og sønnene.
13. Hva nå – Gamage? 50 år er ingen alder!
Kilder:
Forord.
Kjære venner av familien Siripala Gamage og Sriyani Senanayake!
Undertegnede besøkte Siripala og familien 14.-22. januar 2005. Turen kom i stand på kort varsel – etter tsunami-katastrofen 26. desember i fjor. Og turen ble kort, en knapp uke. Jeg måtte tilbake på jobb, og jeg har hatt knapt med tid etterpå til å sette inntrykk på papiret. Derfor har det tatt ytterligere fem måneder å innhente supplerende informasjon, lese og skrive en rapport fra turen.
Denne reisebeskrivelsen – som kanskje er alt annet enn en reisebeskrivelse! – bygger på et gammelt vennskap mellom undertegnede og Siripala, og forsøker å innhente historien om hans liv, etter at han forlot Norge i 1990. Historien har naturligvis et større persongalleri: Her deltar Siripalas familie med venner og andre kjente i Sri Lanka, og her deltar også familie og venner av meg i Norge. Vi er mange i dette nettverket, basert på direkte, personlig kontakt gjennom 25 år siden. Men historien er ikke bare personlig eller privat: Våre liv blir også brennglass for tidens store tablåer – kulturelt, sosialt, økonomisk og politisk. Våre liv forteller med andre ord historien om en verden hvor mennesker kommer stadig nærmere hverandre, på tvers av kjente grenser. Denne historien – om én verden – er bare såvidt begynt.
Jevnaker, 1. juli 2005
Asbjørn
1. Organisasjonen HELP blir etablert
Organisasjonen til Siripala har navnet Manawa Parisara Sanrakshana Sangamaya, også kalt Human Environmental League for Preservation – herav den enkle forkortelsen HELP. Min første oversettelse blir: Organisasjonen for beskyttelse av menneskets livsmiljø. I kort og litterær form synes jeg likevel denne passer aller best: Samling om skaperverket (!). Noen som kjenner forløperen fra 80-tallets Norge? Siripala gjør dét, mener jeg. Jeg tror i det minste at denne metaforen fanger Siripalas intensjoner og tenkning, selv om han som buddhist naturlig tenker annerledes om den fysiske verden og skapelse eller evolusjon.
HELP ble formelt startet i 2000, men jeg forsto på Siripala at organisasjonen allerede hadde vært samtale-emne blant venner i landsbyen Dolahena (fotnote 1) i et par år. I begynnelsen registrerte de ikke organisasjonen, men drev dugnader i Dolahena og nabobygdene Galkaduwa og Aggone-Wewala. Først da de søkte prosjektstøtte gjennom det halvstatlige organet CEIF Community Environmental Initiatives Facility (fotnote 2) i 2000, måtte organisasjonen registreres.
2. Miljøvennlig jordbruk
HELP søkte om ca. 750.000 rs (fotnote 3) for å utvikle økologisk jordbruk og iverksette tiltak mot jorderosjon. Miljøverndepartementet (Ministry of Environment and Natural Resources; tidligere Ministry of Forestry and Environment) bevilget 450.000 rs til dette prosjektet, som omfattet:
- etablering av 100 økologiske kjøkkenhager (vatte) med kompost (basket composting)
- bygging av 15 m jord-terrasse i hver hage, og 7.000 m såkalte SALT-tiltak (sloping agricultural lands technology).
- planting av 400 frukttrær og 2.000 medisin-planter
- etablering av tre planteskoler, hvorav én i Siripalas egen hage
- etablering av ti skogshager (homestead analogue forests) med mahogny og horra
- innkjøp og fordeling av 100 brenselbesparende ovner
- organisering av miljøgrupper ved alle skoler i områder, hvor elevene skal delta i arbeidet med kjøkkenhager og terassering.
Kjøkkenhage terrassert med tørrmur, for å hindre flømming av jord og styrke vannhusholdningen.
Noe av det første HELP gjorde, var å kurse medlemmene i landsbyene. Siripala inviterte fagfolk (agronomer og forstmenn fra landbruksdepartementet) og fikk god hjelp og praktisk veiledning av dem.
Siripala foran bygdesenteret til HELP
3. Nytt bygdesenter – og folk high school?
Samtidig gikk Siripala i gang med å bygge et bygdesenter med kontor og undervisningssal for HELP. Familie og faglært svoger fra Akuressa stilte med arbeidskraft, delvis vederlagsfritt. Selve byggefondet tror jeg flere har støttet med generøse gaver, bl.a. venner i Norge. Bygget står nå ferdig nede i Siripalas hage og har fått to etasjer. Den øvre etasjen er innredet som hybel og leies ut til anleggsarbeidere i Horana. Førsteetasje står derimot klar – og kan bli ”folkehøgskolen” som Siripala ennå ivrer for. Forsamlingsrommet er foreløpig uten innredning, men noe av pengene han fikk fra Norge nå i januar vil bli brukt til å kjøpe sittebenker.
4. Urtemedisin
HELP søkte i 2002 CEIF om prosjektstøtte til et nytt prosjekt, men fikk avslag i første omgang. For 1,1 mill. rs ønsket HELP å samle inn og dyrke medisin-planter i egen planteskole, for så å selge urtemedisin eller formidle kunnskap om plantene. I tillegg ville Siripala trene ti lokale ungdommer i ayurvedisk medisin, for senere å rekruttere disse som nye lokalleger. Tradisjonell plantemedisin er på vikende front, i følge Siripala, fordi legene blir eldre, har dårlig betalte deltidsstillinger, og fordi enkelte av de sjeldne urtene utryddes. Det lokale selskapet for ayurveda-medisin og @vqr`l-leger skulle derfor bistå i prosjektet.
På tross av avslag – gitt etter intern strid i CEIF – søkte Siripala på nytt, etter å ha krympet budsjettet til 550.000 rs. HELP fikk til slutt 100.000 rs. For disse pengene drev de helse-opplysning i Wewala. Også Dhamma-skolen (”søndagsskolen”) ble trukket inn, det ble også lokale helsemyndigheter og sykehuset i Horana. Ėn informasjonskampanje om dengue-myggen (fotnote 4) ble også gjennomført, her var budskapet at folk burde rydde avfall og kompostere kjøkkenavfall for å forebygge yngling av dengue-mosquito. Og Siripala har startet en planteskole for urtemedisin bak bygdesenteret i Dolahena.
Mot slutten av 2003 innledet HELP et samarbeid med den sri lankiske organisasjonen REAF (fotnote 5), som støtter småprodusenter av urtemedisin. Siripala har kun nevnt organisasjonen én gang (12.12.2003) for meg, men jeg har likevel mistanke om at REAF har vært sterkt inspirasjonskilde og modell for HELP. REAF tar nasjonalt ansvar for å bevare og utvikle kunnskap om plantemedisin, og sørger for mikrokreditt og veiledning til småprodusenter. Dette er hva Siripala også brenner for.
5. Nasjonalt miljøvern
Gjennom HELP ble Siripala invitert til å delta på fellessamlinger for de ulike miljøvernorganisasjonene. Under CEIF-programmet dannet de private organisasjonene et eget organ (konsortium), kalt National Community Environment Alliance (NCEA) som fikk en rådgivende rolle i fordelingen av prosjektstøtte til lokale miljøorganisasjoner. Til sammen 375 private organisasjoner – herunder 2500 lokallag – tegnet medlemskap. Den nasjonale alliansen etablerte også egne fylkeslag, District Community Environmental Forum (DCEF); her ble Siripala i 2001 valgt til sekretær (”reisesekretær”) med kursansvar for Kalutara, på vegne av ti lokale organisasjoner. I 2003 avanserte han og ble valgt til sekretær for landsstyret i NCEA. I 2004 jobbet han som konsulent for NCEA, med tre sentrale oppgaver: (1) ledertrening, (2) regnskapsføring og (3) et bokprosjekt om ”30 CEIF success stories”. Han fortalte at han i denne perioden holdt kontakt med 200-300 ulike prosjekter fordelt på alle landets distrikter, noe som selvfølgelig er umulig, men som likevel forteller om en stor kontaktflate.
Figuren illustrerer hvordan miljøvernmyndighetene og private organisasjoner har samarbeidet om CEIF-programmet, på riksplan, fylkesnivå og lokalt nivå.
Verdensbanken (2004) har evaluert CEIF-prosjektene under NCEA og gitt de private aktørene svært gode karakterer: For det første kom de mange små, lokale organisasjoner styrket ut av prosjektet, i institusjonell forstand, og de evnet ofte å samarbeide og lære av hverandre. For det andre lyktes de med å gjennomføre 432 småprosjekter uten merkbar økonomisk eller politisk korrupsjon; færre enn 10 % av prosjektene ble stanset. For det tredje har 85 % av prosjektene blitt videreført, etter at den eksterne bistanden opphørte.
Da CEIF ble avviklet i desember 2002, fortsatte NCEA som en selvstendig organisasjon med et godt forhold til det statlige Central Environment Authorities (CEA) som stiller gratis kontorlokaler i hovedkvarteret i Colombo, og Miljøverndepartementet. Siripala deltar fortsatt i landsstyret, nå som fylkesrepresentant fra Kalutara.
6. Sewalanka og Sinharaja
Kanskje var det mangel på fast inntekt – i alle fall byttet Siripala jobb høsten 2002, ble ukependler og reiste tilbake til Deniyaya for å jobbe med verneproblematikk i buffersonen rundt det regnskogsreservatet Sinharaja. Hans nye arbeidsgiver var den nasjonale organisasjonen Sewalanka (fotnote 6). Ideologisk framstår Sewalanka på mange måter som et ektefødt barn av Sarvodaya. Men mitt inntrykk er at Sewalanka i enda større grad aksepterer å jobbe som en profesjonell ”entreprenør” for internasjonale bistandsmidler. Fagspråket deres er også tøffere – de taler utvetydig om fattigdomsorientering av bistanden. Det er kanskje derfor flere av Sarvodayas beste medarbeidere i dag jobber for Sewalanka; Harsha Navaratne er leder, og Lionel en betrodd medarbeider i Anuradhapura. I Sewalanka fikk Siripala en månedslønn på 13-14.000 rs.
Personlig kjenner jeg litt til vernearbeidet rundt Sinharaja (fotnote 7)– det var mitt hovedoppgave-prosjekt nr. ett som måtte droppes i 1989. I 1988 skrev IUCN (fotnote 8) et offisielt prosjektdokument om bevaringsstrategier for Sinharaja på vegne av Sri Lankas myndigheter. Jeg har forsøkt å følge prosjektet etterpå – og konstaterer at lite har skjedd. Det betyr nok at det i praksis er svært vanskelig å stanse fattige landsbyboeres bruk og utnyttelse av skogen. Så lenge folk ikke har alternativt økonomisk utbytte, fortsetter de å rydde skog og plante te. Alternativ sysselsetting var IUCNs resept i 1988, og alternativ sysselsetting er fortsatt medisinen til Sewalanka og andre som jobber for å kombinere vern og landbruk i buffersonen. Økoturisme, agro-skogbruk og lokal matforedling er stikkord.
Siripala ble imidlertid ikke lenge i jobben; jeg forsto på ham at Sewalanka – i likhet med andre lokale organisasjoner – slet med å få fotfeste og forankring i de lokale landsbyene. Sarvodaya spilte ingen aktiv rolle, verken i buffersonen eller i Pallegama. Avstanden mellom lokalbefolkning og Sewalanka ble for stor – sikkert ble Sewalanka oppfattet som myndighetenes representant. Siripala slet nok også som pendler, mellom Horana og Deniyaya.
Kartutsnitt med de viktigste byer og tettsteder nevnt i denne rapporten. Horana ligger ca. 30 km sørøst for Colombo. Kilde: Egen.
7. Flommen i mai 2003
I 2003 (17.-18. mai) kom femtiårs-flommen i det sørlige Sri Lanka. I løpet av få døgn falt de mest intense nedbørsmengdene landet hadde opplevd etter 1947. Om lag 500 mennesker omkom, mange i jordskred, og 120.000 ble evakuert fra sine hjem. (Nå snakker vi ikke om tsunamien!) Siripala sluttet i Sewalanka for å konsentrere seg om flom-katastrofen i sør. Dette arbeidet ble utført gjennom HELP, og innsatsen ble spredt over større områder, i Kalutara, Deniyaya, Kotapola, Akuressa, Siyambalagoda og noen plasser i Galle fylke. Innsatsen besto i å samle inn og distribuere klær, mat, medisiner og andre nødvendighetsartikler. De samarbeidet med andre lokalsamfunn-baserte organisasjoner (CBOs) og offentlige myndigheter, om å rydde veier, gjenoppbygge hus og skoler, skaffe skolebøker og uniformer til elevene.
Siripala har alltid uttrykt håp om å kunne redde de gjenværende skogene i Sri Lanka. Ikke minst mener Siripala at skogene fanger regnet og demper flommene. I løpet av det 20. århundre falt skogarealet i Sri Lanka fra 80 % til vel 20 % (24 % i 1992). Skogen er ryddet til fordel for bosetting, plantasjer, kraftutbygging, svedjebruk, o.a. formål (UNEP 2001). Tapet av et permanent trekrone-dekke har skapt omfattende flømming og jorderosjon – her snakker vi om årlige jordtap 10-100 ganger større enn jordtapet fra dyrket mark i Norge. Siripala har også iakttatt et annet aspekt ved naturkatastrofen: Den rammer ofte de fattigste som bor på eller dyrker marginale arealer.
8. Tsunamien, desember 2004
Søndag kveld 26. desember varslet Siripala meg om at en ny naturkatastrofe hadde rammet Sri Lanka. I Norge hadde vi hørt om ”monster-bølgen”, allerede. Siripala ble informert via radioen søndag formiddag, og sammen med naboer hadde de forsøkt å ta seg ned til kystbyen Kalutara. Der var imidlertid veiene stengt. Først neste dag fikk de et direkte inntrykk av ødeleggelsene – og da dro de av gårde med mat og klær. Samme kveld, 27. desember, skrev Hansa følgende e-post til meg, på farens vegne:
I hope you have seen this unbelievable disaster through the media. We cancelled our district commitee meeting and decided to carry on relief work on organizational base. But HELP has no enough resources, but we do what we can do to help personally.
Sri Lanka 26.12.2004 kl. 10:20: Kjempebølgene når byen Kalutara, krysser jernbanen og hovedveien A9 og flommer 3-400 m inn på land. Kilde: QuickBird Satellite Image.
27. des. 2004: Døde kropper, samlet på busstasjonen i Matara. Kilde: Sarvodaya
Fiskerflåten fikk meget hard medfart.
På dette tidspunktet hadde jeg ennå ikke bestemt meg for å reise. Siripala og jeg hadde drøftet muligheten før jul, og jeg hadde sjekket billettprisene, men syntes reisen ble for dyr – med lite tid til disposisjon. Etter tidevannsbølgen skjedde imidlerting ting fort: Siripala og Hansa ga beskjed om at katastrofen krevde all deres tid, og at de trengte penger. Samtidig signaliserte Siripala et sterkt og personlig ønske om å treffe gamle, kjente. Jeg tror han følte behov for støtte, akkurat da. Inntrykkene fra katastrofe-områdene var utvilsomt sterke. Skolene holdt stengt disse 3-4 første ukene, og Hansa reiste snart til Hambantota sammen med-studenter hvor ødeleggelsene var enda større.
I løpet av uka jeg var i Sri Lanka, arrangerte HELP én dugnad (shramadana) i byen Payagala rett sør for Kalutara. Naboer og venner fra Dolahena leide en minibuss, og vi provianterte med linsegrøt, brød og drikke. Vi ryddet to hustomter for bygningsavfall, hos Anthony Fernando og deretter Milroy Wasantha. Det var hektisk aktivitet i hele byen, først og fremst langs jernbanen som ble lagt ny over lange strekninger. Enkelte huseiere hadde leid gravemaskin til egen opprydding. Noen satte opp telt i hagen. Et tysk TV-team dukket opp. Lokale folk passerte på vei hjem etter en katolsk begravelse (fotnote 9).
18. jan. 2005: Foran ødelagt villabebyggelse i Payagala, 200 m fra strandlinja.
Jeg observerte at svært mye av den høyere vegetasjonen, stort sett alle frukttrær med unntak av kokospalmene, var i ferd med å dø på grunn av uttørking (nedsatt osmose?) i rotsonen. Hvorvidt saltvannet (saliniseringen) vil sette varige spor, er mer usikkert. De første vurderingene har vært pessimistiske (Sriyananda 2005, Green Movement of Sri Lanka 2005), og mange har anbefalt omfattende nyplanting.
Når det gjelder framtidig beskyttelse av selve kystsonen, har det vært en intens, politisk debatt i Sri Lanka siste halve året. President Chandrika B. Kumaratunga krevde umiddelbart etter dødsbølgen at myndighetene måtte regulere all arealbruk innenfor en 1 km bred kystsone, men i løpet av få dager ble dette justert: I sør ville regjeringen båndlegge en 100 m bred strandsone (i nord og øst foreslo man en 200 m bred strandsone) som skulle fraflyttes, for å hindre mer eller mindre ulovlig gjenoppbygging. Oppføringen av erstatningsboliger har imidlertid gått tregt, noe som naturligvis ikke er rart, gitt oppgavens størrelse. Dessuten har myndighetene besluttet å bygge eller plante naturlige barrierer langs mye av kysten. Sanddyner skal gjenoppbygges, og skog plantes. Siripala selv har søkt statlige midler for å plante treslagene Vetake Sooriya og Lunuwarana langs kysten i Kalutara. Ellers tenker han at HELP skal drive rådgivning og ”sjelesorg”, noe som neppe er uviktig i en situasjon hvor enorme ressurser skal fordeles, med korrupsjon og misunnelse som bieffekter. Som noen har sagt: Aid could destroy what tsunami could not.
Siripala med medlemmer av HELP på dugnad i Payagala.
Når det gjelder den internasjonale støtten til gjenoppbygging i Sri Lanka, har debatten om fordeling av disse midlene mellom nord, øst og sør vært enda mer lidenskapelig. I utgangspunktet trodde mange at en naturkatastrofe som rammet både singhalesere og tamiler, som tok livet av nærmere 40.000 mennesker og ødela hjemmene til en halv million, ville forene nasjonen og sette ny bevegelse i fredsforhandlingene. Det skjedde ikke. Et stykke på vei klarte partene å samarbeide om å få fram nødhjelp til de hardest rammede områdene i nord og øst. Men etter at verdenssamfunnet, med Verdensbanken i spissen, lovte langsiktig bistand for 3 milliarder dollar, har partene kranglet om fordelingen. Med diplomatisk bistand fra bl.a. norsk UD har man drøftet å etablere noe som kalles Joint Mechanism for Rehabilitation and Reconstruction, altså et fellesorgan. Regjeringen og LTTE-geriljaen undertegnet nylig en avtale om dette, men til store protester i sør: Et lite, politisk parti med buddistmunker, representert i parlamentet, iverksatte sultestreik. Koalisjonspartneren JVP (fotnote 10) gikk ut av Kumaratungas UPFA-regjering, og hele det muslimske, politiske miljøet tar avstand fra avtalen. Muslimene som dominerer i øst, aksepterer ikke forestillingen om en toparts-konflikt, hvor LTTE-geriljaen skal ha legitime, territorielle krav som omfatter muslimenes viktigste områder. LTTE-geriljaen har gjennom lang tid henrettet sivile muslimer, også etter våpenhvilen, uten at den nordiske overvåkingskommisjonen har kunnet gjøre noe. Følelsene er svært sterke: Sri Lankas utenriksminister Lakshman Kadirgamar ba for få dager siden nordmennene sørge for å avvæpne tamilene eller reise hjem. Utspillet er høyst retorisk, og må oppfattes som en politisk manøver i en hardt presset situasjon.
Et dokumentarisk foto som gjorde inntrykk: Gutten fra Moratuwa som mistet alt, men som fant igjen valpen sin to dager etter dødsbølgen. Foto: Dominic Sansoni.
Stranden utenfor Matara by, i februar 2005. Foto:Sarvodaya
9. Sarvodaya
Etter at Pitabeddara-prosjektet (se ”kapittel 10. Pitabeddara-senteret”) ble avsluttet i 1988, har jeg ikke hatt kommunikasjon med Sarvodaya (fotnote 11), vår gamle samarbeidspartner. I realiteten kuttet jeg og Sarvodayas leder i sør, P. Hewavitharana, kontakten etter at Hewa politianmeldte Siripala og suspenderte ham fra tjeneste i Sarvodaya. I 1996 besøkte jeg kun Siripala som ikke visste veldig mye om sin gamle arbeidsgiver. Jeg har imidlertid forsøkt å følge Sarvodaya på avstand, via nettet og noe faglitteratur. Reisen i januar skulle forhåpentlig gi meg en oppdatering.
Det var jeg som spurte Siripala om vi kunne besøke Sarvodaya i Matara. Tilsynelatende aksepterte han dette, uten spørsmål, men jeg fant senere ut at vi begge hadde blandede følelser. Reisen sørover til Matara er beskrevet i egen mail:
2005-1-19 (Wednesday): Vi sto tidlig opp kl 0300 for aa rekke en buss til kystbyen Matara helt i soer. Veisperringer langs main road var bebudet fra kl 0800, saa vi hadde det travelt. Vi oensket aa besoeke gamle venner i den lokale hjelpeorganisasjonen Sarvodaya. Saavidt jeg husker var jeg i Matara siste gang i 1988. I graalysningen 0630 fikk jeg gradvis et slaaende bilde av odeleggelsene nedover kysten. Paa lange, sammenhengende strekninger med lav hoeyde i forhold til havet er de fleste mindre bygninger borte eller svaert raserte i et belte paa 100-400 m. Det maa vaere tale om mange tusen bygninger. Det ligger soeppel og debris overalt. Andre steder har imidlertid vaert beskyttet, saerlig der bebyggelsen ligger 4-5 m over havnivaaet eller i skyggen av stoerre bygninger (hoteller, etc.). De foerste FN-leirene med blaa telt dukket opp. Ved Galle fikk vi oeye paa amerikanerne. Det laa ett skip i havna, og det laa en stort hangarskip med full last lengre ut – delvis under horisonten. US Marines hadde etablert langgang med egne fartoeyer flere steder. Flystripa mellom Galle og Weligama var ryddet.
Framme i Matara, i ti-tiden. Hovedfartsåren inn til byen bar tallrike vitnesbyrd om tjue års utvikling – her var det ikke mange meter mellom nye bankbygg og forretninger i glass og stål. Sørlandsbyen har nå mer enn 40.000 innbyggere. Vi gikk av bussen på andre siden av elva, hvor byrommet åpner seg mot havet, med moskeen, busstasjonen og fisketorget på den ene siden og fortet, bygd av hollenderne på 1700-tallet, på den andre. Det var her – på den åpne plassen – at kjempebølgen traff Matara for 24 dager siden (fotnote 12). Vi gikk langs strandveien med utsikt mot Dondra fyr, forbi den katolske kirken og skolen. Jeg ble overrasket over at så mange av bygningene sto tilsynelatende uskadd. Men det lå fortsatt endel søppel i gatene. På den katolske skolen var det ryddedugnad. Vi tok bakgatene opp til Sarvodaya-senteret, og kunne iaktta den nye ”strandlinjen” som stod tegnet ca. 1-1,5 m oppe på husveggene.
På distriktssenteret Pallimulla i Matara traff vi umiddelbart kjente, H.M. Nelson eller bare @nLsN aûy` som vi kalte ham. Han gjenkjente straks Siripala, men brukte nok noen sekunder før han klarte å plassere meg. Snart dukket også Siri akka opp, og andre som gjenkjente Siripala. Vi skjønte fort at her hadde ikke staben mye tid til overs; ute i gården pakket de nødproviant til flyktningleirene i Weligama, Matara og Devinavara. Nelson tilbød oss å besøke én av disse leirene, men vi takket pent nei – jeg vet hvordan slike besøk utvikler seg.
Sjefen selv, P. Hewavitharana, var ikke til stede – han hadde reist til Sarvodayas hovedkvarter i Moratuwa samme morgen. Jeg tror Siripala var glad han slapp å møte Hewa. Jeg fikk imidlertid snakke med ham - gamle Hewa Ayya - på en håpløs telefonlinje 100 miles away. Han ville selvsagt treffe meg, og insisterte på at vi ventet i Matara til han kom tilbake, et par dager senere. Umulig, men…. Jeg lovte å skrive, dessuten sa jeg at jeg nok kom tilbake til Sri Lanka for en lengre periode – før telefonlinjen i praksis brøt sammen.
Siripala, sammen med Abeywardana(?) og Siri Akka, foran kjøkkenet ved fylkessenteret i Matara. Hele gårdsplassen ble oversvømmet med 1 m da tsunamien traff kystbyen. Bydelen Pallimulla fikk også flomvann fra elva Nilwala Ganga som ble presset over sine bredder av tidevannsbølgene.
Om Hewa og Kalyani vet jeg ikke stort: De bor fortsatt i Meddawatta, én kilometer utenfor Matara, og har sønnene Pavan og Nala Neroda. Pavan studerer nå ved Ruhuna-universitetet. Hewa ble sterkt skadet i en trafikkulykke for et par år siden; som busspassasjer ble han visstnok kastet gjennom frontruta i kollisjon med en bil. Han fikk store hodeskader og lå – i følge Siripala – i koma i mange uker etterpå. Han har imidlertid klart seg bra og kommet tilbake. I dag fungerer han som nestleder av Sarvodaya Sangamaya, etter Ariyaratnes sønn Vidaya.
Hewa – med ungdommelig bakgrunn fra JVP og studentopprøret i 1971 – er fortsatt politisk engasjert i en bestemt betydning: Han og andre i Sarvodaya har markert seg sterkt i en sivil organisasjon ved navn People's Action for Free and Fair Elections (PAFFREL) som har som målsetting å overvåke valgkamp og valgteknisk gjennomføring. Oppgaven deres er også proaktiv, i den forstand at medlemmer og medlemsorganisasjoner oppfordrer til aktiv bruk av stemmeretten ved valg, i stedet for å delta i voldelige opptøyer. Det siste halvåret har PAFFREL også overvåket myndighetenes humanitære, sosiale og økonomiske oppfølging etter tsunami-katastrofen.
27. des. 2004: Bildet som er tatt foran barnehagen ved Sarvodayas distriktssenter, er tatt ett døgn etter at kjempebølgen feide inn i Matara. Kilde: sR@v~qy
4. jan. 2005: Opprydding ved Sarvodaya DC i Matara. Her stod vannet ca. 1 m over gulvet i 1. etasje, og hele arkivet med 20 års historie gikk tapt. Kilde: sR@v~qy
19. januar 2005: Undertegnede og H.M. Nelson, nåværende distriktsleder for Sarvodaya i Matara, foran ett av flyktning-teltene deres.
Dr. Ariyaratne, leder av Sarvodaya fram til 1999, da hans sønn Vidaya overtok som Executive Director.
Sarvodaya-bevegelsen har de siste 15 årene ført en mer beskjeden tilværelse enn tidligere. Vi som reiste til det sørlige Sri Lanka på 1980-tallet, opplevde en organisasjon i vekst, med virksomhet i 7-8.000 landsbyer (fotnote 13), med stor selvtillit og et internasjonalt positivt omdømme. Vi elsket Ariyaratnes kritikk av Vesten: “You can organize greed and call it development, you can organize hatred and call it peace, you can organize ignorance and call it science.” Men: Noen av oss erfarte etter hvert også mindre forsonlige trekk, typiske for en mer autoritær og byråkratisk organisasjon, særlig i forbindelse med at Siripala ble oppsagt.
Det er flere årsaker til Sarvodayas tilbakegang:
- Borgerkrigen som startet i 1983, førte uvilkårlig til en polarisering av nasjonen. En organisasjon som Sarvodaya med nasjonale eller all-etniske aspirasjoner, måtte få problemer. Fredsmarsjene for ikke-vold ble forkastet som strategi, både av militante tamiler og av nasjonalistiske JVP-tilhengere i sør. Krigen førte til en omfattende flyktningestrøm, og i nord og øst ble Sarvodayas rolle etter hvert begrenset til å fordele nødhjelp, på vegne av internasjonale givere (JBIC 2003). Som politisk kraft hadde Sarvodaya mistet fotfestet i nord - ikke så rart for en organisasjon med hovedbase i sør, blant singalesere og buddhister. Snart stanset all Sarvodaya-virksomhet i Jaffna, Mannar, Kilinochchi and Mullaitivu. Sewalanka overtok mye av Sarvodayas rolle fra 1993 og utover på 90-tallet. Under tamiltigrenes LTTEs regime har det i praksis vært umulig å operere for nasjonale bevegelser som ikke anerkjenner tamilenes rett til selvstyre. All lokal opposisjon har blitt likvidert (også Sarvodayas field director Kadirmalai i 1986) – bare de internasjonale organisasjonene som for eksempel FORUT og Care har overlevd med en viss integritet i behold (fotnote 14).
- Avhengigheten av utenlandske bistandsmidler økte utover 1980-tallet, og fra 1986 aksepterte Sarvodaya å forhandle med 26 ulike internasjonale bistandsorganisasjoner gjennom et årlig konsortium, altså et fellesforum. Sarvodaya håpet den gangen at et slikt spleiselag bl.a. ville akseptere å dekke mer av de økende, administrative kostnadene, både faste kostnader og driftsutgifter. Men samtidig fikk giver-organisasjonene større gjennomslag for kravene til regnskap, evaluering og dokumentasjon (Waguri 1999, Edwards & Hulme 1998, Streeten 1997, Zadek & Szabo 1994). Fra 1990 oppstå nye konflikter mellom Sarvodaya og flere av de store giverorganisasjonene, bl.a. nederlandske NOVIB, som snart reduserte bistanden betraktelig. I følge Siripala (1996) hadde ikke Sarvodaya lenger råd til å lønne sine førskole-lærere, men ble dømt til å etterbetale dem av arbeidsretten. Mye av virksomheten stoppet derfor opp.
- På slutten av 80-tallet (1989) røk Sarvodayas lederskap uklar med landets president Ranasinghe Premadasa. Rykter sier at Premadasa forsøkte å ”kjøpe” Sarvodayas støtte ved å tilby Ariyaratne en plass i regjeringen, noe Ariyaratne avslo (Tan 2003). En egen kommisjon (Presidential Commission of Inquiry into Non-Governmental Organizations) ble opprettet med oppgaven å føre streng kontroll med utenlandsk bistand til Sarvodaya og andre frivillige organisasjoner (Waguri 1999). I 1991 opprettet regjeringen også et større program for fattigdomsbekjempelse (Janasaviya) som formidlet omfattende pengestøtte til alle samarbeidsvillige, frivillige organisasjoner (CBOs, community-based organizations). Dette førte til en eksplosjon i antallet nye, lokale organisasjoner som ville spise av regjeringens fond, uten ideelle målsettinger (Fernando 2003). Sarvodaya nektet å samarbeide. Først da PA-regjeringen overtok i 1994 (etter at LTTE hadde myrdet R. Premadasa i 1993 og UNP-kandidaten Wijetunga ble vraket i valg), ble forholdene bedre.
- Konflikten med myndighetene førte også til at mange av Sarvodayas utenlandske støttespillere reduserte eller trakk sin finansielle støtte.
- Konkurransen fra andre internasjonale og nasjonale, frivillige organisasjoner er stor. I følge NGO Commission (2003) er det 25.-30.000 ulike sivile organisasjoner i Sri Lanka i dag. Etter tsunamien er det rapportert at ca. 700 (!) ulike organisasjoner forsøker å skaffe seg plass rundt bordet.
- Den yngre generasjon i Sri Lanka – og i verden ellers? – vil ikke arbeide som frivillige uten å få godtgjort for innsatsen i form av karriere, lønn eller andre goder (mobiltelefon, etc.). Volontørenes tid er forbi, og Sarvodaya klarer ikke å holde på sine beste medarbeidere.
Sarvodaya har utviklet seg de siste 20 årene og hatt knoppskyting, her kan bare nevnes noe:
SEEDS (Sarvodaya Economic Enterprise Development Service) er ett av disse skuddene som i dag lever sitt selvstendige liv i mange sri lankiske landsbyer. SEEDS ble stiftet i 1986 for å drive mikrokreditt, entreprenørskap og næringsutvikling. En pionér for denne typen bankvirksomhet har vært Grameen Bank i Bangladesh. Som långiver har SEEDS samarbeid med National Development Bank, samt flere internasjonale organisasjoner. I følge UD&NORAD (2000) har SEEDS 200.000 lånekunder, mens SANASA (fotnote 15) har 720.000 og regjeringens Janasaviya-program (se foran) har 490.000. Et sentralt spørsmål i mikrokreditt-virksomhet er om en organisasjon (NGO) som SEEDS har rett til å låne ut medlemmenes sparepenger. Det hersker ingen tvil om at samvirket (kooperativer) kan gi lån, både til medlemmer og andre. Men Sarvodaya ble anklaget av myndighetene for ulovlig utlånsvirksomhet, og organisasjonen ble i 1992 dømt til å tilbakeføre alle lånemidler til sine medlemmer. I dag er dette løst ved at sparing og mikrokreditt forvaltes av lokale SEEDS-lag som er registrert som selvstendige, juridiske personer. I følge Tan (2003) er antallet SEEDS-lag 850. Andre kilder har oppgitt 2.000 lokallag. Også SEEDS som nasjonal organisasjon har skilt lag med Sarvodaya Sangamaya (Fernando 2003) – en splittelse som mange av giverorganisasjonene og folk i SEEDS-systemet ønsket velkommen, men som Ariyaratne og ideologene i Sarvodaya var kritiske til med begrunnelsen at sosial og økonomisk utvikling er én, eller ”integrert” (Zadek, & Szabo 1994).
Sarvodaya Social Empowerment Division (SED) utgjør på noen måter det ”gamle” og kjente Sarvodaya, med ansvaret for å starte Sarvodaya-aktiviteter (shramadana, førskole, barne- og ungdomsgruppe, shramadana society, etc.) i den enkelte landsby. Imidlertid har programmet blitt videreutviklet, som en respons på kritikk fra internasjonale giver-organisasjoner (Silva & Wicramasinghe 2001). Blant annet er konfliktløsing et populært tema i all ledertrening. Videre er programmet i større grad tilpasset – sosialt og kulturelt – situasjonen til plantasje-tamilene.
Sarvodaya har videreført sin Rural Technical Services (SRTS), med vekt på lokal vannforsyning, avløpsløsninger og fornybare energikilder. SEEDS er sentral i finansieringen av de lokale prosjektene.
Den amerikanske Asia Foundation støtter Sarvodaya Legal Services Movement, som kanskje kan sammenlignes med “jus-buss” her hjemme: Juristene trener Grama Niladharis (kommunale tjenestefolk) i forvaltningsrett og publikums-orientering, dessuten oppretter de juridiske ”førstehjelpsstasjoner” hvor lokale myndigheter og befolkningen kan møtes (Asia Foundation 1999).
10. Pitabeddara-senteret
Fra Matara tok Siripala og jeg bussen ca. 35 km nordover til Malpudanella (nær Pitabeddara) for å se hvordan det stod til på det lokale Sarvodaya-senteret som norske folkehøgskoler støttet økonomisk på 1980-tallet. Distriktskartet som hang på veggen distriktssenteret i Pallimulla, hadde allerede røpet at Sarvodaya-aktiviteten i nabobygdene ikke hadde samme tallmessige omfang som på 80-tallet: Kun 13 landsbyer var identifisert som ”satelitter” rundt Pitabeddara; jeg nevner Tennahena, Derangala, Idandukita, Alapaladeniya, Weliwe nær Morawaka, Kaduruwana, Minipogoda, Welihena, Bopegoda, Wilpita og Kitulhena (Tore mallis gamle bygd! fotnote 16). Min hjembygd Siyambalagoda Øst og mange av de tidligere Sarvodaya-landsbyene var ikke lenger regnet som aktive. Fylkesleder Nelson fortalte imidlertid at Sarvodaya hadde planer om å bruke Pitabeddara-senteret til kurs i konfliktløsing og fredsarbeid for ungdom fra både tamil- og sinhala-samfunn. At Sarvodaya holder slike kurs, er kjent, men Siripala tvilte på at Pitabeddara ville bli benyttet; Nelson presenterte enkel propaganda, mente Siripala.
På grunn av tsunami-arbeidet ute ved kysten, var alt Sarvodaya-mannskap disponert, og vi traff ingen på senteret i Pitabeddara. For tiden er det en yngre kvinne, Karuna akka, som administrerer Sarvodaya-arbeidet her. Derimot snakket vi med nærmeste butikk-eier og en ung mann som hadde jobbet for Sarvodayas Shanthi Sena (fredskorps) for noen år tilbake. Begge var samstemte: I Pitabeddara og omegn var det lite Sarvodaya-virksomhet i dag. De hadde begge registrert at senteret stod mye tomt, rent bortsett fra barnehagen.
19. jan. 2005: Et folketomt Pitabeddara Sarvodaya Centre, i tropisk styrtregn. Barnehagen i 1. etasje er i drift, men opplæringssenteret i 2. etasje er ikke mye brukt.
En springmarsj rundt senteret i styrtregn forsterket inntrykket vårt av forfall: Taket på baksiden trengte sårt vedlikehold. Vi registrerte imidlertid ett gledelig unntak fra stillstanden: Både våre lokale informanter, murstein lagret på stedet og ei stor info-tavle fortalte oss at Sarvodaya drev rehabiliteringskurs (fotnote 17) (yrkestrening) for funksjonshemmede, kvinner og ungdom i murerhåndverk. Så – her er fortsatt development education! Og det skjer i tråd med våre opprinnelige ønsker, fra den gang i 1985. Vi ønsket desentralisert opplæring lagt til Pitabeddara, men ble ikke hørt. Organisasjonsutviklingen i Sarvodaya gikk den gangen den motsatte veien, i retning et sterkere sentralledd (hovedkvarteret) og sentralstyrt virksomhet (Zadek & Szabo 1994).
Fra Pitabeddara reiste vi hjem til Siripalas mor og søster Amara i Poratota (ikke langt fra hjembygda Kanahalagama). Familien har teland og driver et bakeri – nå starter de også bakeriutsalg. Det var veldig hyggelig å treffe Siripalas mor igjen, og vi spiste svært godt. En kort natts søvn og retur med buss til Colombo kl. 0300 neste dag…
11. Familie og feiring
Fredag 21. januar feiret vi Siripalas 50-årsdag. I følge Siripala selv ville familien neppe feiret bursdagen dersom jeg ikke hadde kommet. Siripalas egen bondeslekt fra Akuressa pleier ikke å markere runde år, en tradisjon som nok er vanligere i Sriyanis familie med flere urbane nedslag. Sriyanis egen dag, i fjor vår, ble likevel ikke markert – hun er beskjeden. Slekt, venner og naboer (ca. 40) var invitert. Jeg laget pizza på bestilling, men Gamages gamle komfyren fra Norge maktet ikke jobben – med strømrasjonering fra kl. 1900 fikk vi ikke steketemperaturen høyere enn 150 ºC (og da funker cheddarost på pizza dårlig!). Men her var mye annet godt! Og sjokoladekake! Taler, lysbilder og gaver… Siripala ble meget, meget glad for fellesgaven fra venner i Norge, et digitalt Nikon-kamera. Likeså tror jeg Hansa og Charika likte presangen – bilder fra festen dukket raskt opp på PC-skjermen.
Fra kjøkkenet
Matlaging
12. Om Sriyani og sønnene
Og så noen ord om Sriyani: Hun jobber fortsatt som barneskole-lærer. Da Audhild og jeg besøkte familien i 1996, måtte hun dagpendle til skolen i Bulatsinhala en knapp times bussreise øst for Horana. Dette var definitivt en tøff periode, med lite nattesøvn. Etter at hun tok tilleggsutdanning, søkte hun overføring til den nærmeste folkeskolen som ligger i Horana, i gangavstand fra hjemmet.
Drømmen til guttene: En ordentlig motorsykkel. Pr. i dag kjører de bare en trehjuling (three-wheeler).
Sriyani hadde bestilt sjokoladekake til bursdagsbarnet!
c`Ýk @G’ (Charika’ gee): Her bor familien Gamage & Senanayake. Siripala har bygd på huset i to omganger. Innendørs er det i dag fire soverom (hvorav to gjesterom), stue, spiserom og bad, samt kjøkken aller bakerst. I bakgården ligger et vedskjul og en brønn som henter grunnvann fra 12 meters dyp og pumper det opp i cisternen over utedoen. Eiendommen har følgende adresse: ’Charika’, Dolahena, Horana, Sri Lanka. Tlf. + 94 34 22 63 142. E-post-adressen er Hansas: hansac2000@yahoo.com.
Hansa og Charika – avbildet i Solvang barnehage – og 15 år senere. Foto: Venner av Hansa.
Og sønnene: Hansa avsluttet sine studier ved Royal College i Colombo nå i juni. Charika har ett år igjen, ved Nalanda College. Allerede i fjor vår signaliserte familien at sønnene ønsket å studere i Norge. Et av målene med reisen ble derfor å ordne en søknad for Hansa til Minnefondet om folkehøgskole-stipend. Og dét fikk han i mars! Samt skoleplass på Ringerike. Nå venter Hansa spent på svar fra Utlendingsdirektoratet når det gjelder oppholdstillatelse for ett år. Skolestart er i slutten av august.
Hansas uttalte målsetting er å fortsette på medisin i Norge. Folkehøgskole-året kan legge grunnlaget for dette, i form av norsk-kurs og eksamen fra videregående i matematikk, fysikk og kjemi. Vi konkluderte med at han neppe får oppholdstillatelse basert på en søknad om seks års høyere studium. Mest sannsynlig må han derfor returnere til Sri Lanka etter ett år og søke på nytt. Kanskje har han samtidig endret sine studieplaner – hva vet jeg? Hansa deler et bredt spekter av interesser med sin bror Charika; jeg nevner miljøvern, medlemskap / lederskap i et par lokaler miljøorganisasjoner, sport (cricket, basketball, svømming) og data.
Når Charika er ferdig med sin eksamen fra college (videregående), har han tenkt å studere business. Jeg oppfatter ikke at han vil til Norge, men foreldrene har spurt om han har rett til norsk statsborgerskap, siden han ble født i Norge. Svaret er nei.
Hansa og Charika hadde skolekamerater på besøk. Jeg oppfattet at dette var venner fra politisk innflytelsesrike familier fra Kalutara og Colombo. Siripala fortalte at Hansa gjerne ble invitert med til politiske møter, både i PF- (People’s Front) og UNP-kretser (United National Party). Jeg tror neppe det lå noe seriøst engasjement bak – mest sannsynlig har begge sønnene fått en god porsjon skepsis til politisk makt gjennom foreldrenes oppdragelse. Mens deler av Siripalas familie har vært aktive i JVP (marxist-partiet), tror jeg Siripala personlig har utviklet større sympati med politikken til siste UNP-regjering med stort spillerom for den sivile sektor med private organisasjoner.
13. Hva nå – Gamage? 50 år er ingen alder!
50-årsjubilanten – hva tenker han om familiens framtid?
Jeg vurderer for tiden om Siripala bør søke norske midler til sitt arbeid, hovedsakelig basert på miljøvern, økologisk jordbruk og plantemedisin. Her har han minst to muligheter: Han kan søke giverorganisasjoner direkte, til f.eks. Utviklingsfondet, men jeg er redd at HELP vil bli avvist av norske partnere med den begrunnelse at organisasjonen er for liten og opererer i sør-vest. Han kan også søke større, lokale samarbeidspartnere i Sri Lanka, men i så fall vil flere administrative ledd spise av hjelpen. Utviklingsfondet samarbeider f.eks. med noe som kalles Green Movement of Sri Lanka, en paraplybevegelse for 140 mindre miljøorganisasjoner. Jeg spurte Siripala om han kjente Green Movement, men nei: Organisasjonen var helt ukjent i Sri Lanka. Antagelig er Green Movement et ”mellomledd” som sikkert gjør en viktig jobb, men først og fremst opererer som kanal. I bistandsmiljøet er dette svært vanlig; bistanden går gjennom 3-4 ledd (UD&NORAD 2000), og flere kan leve av den. Mellomleddene sørger for bl.a. tilfredsstillende regnskap, rapportering og markedsføring.
For å komme et skritt videre har jeg invitert Siripala til Norge, forhåpentlig for å kunne besøke Hansa, men også gamle venner, nå i høst. Jeg tar gjerne i mot råd fra dere i denne sammenheng. Forslag til tidspunkt: September måned. Er det noen som ønsker å invitere ham hjem eller besøke ham på våre kanter i Jevnaker?
Med vennlig hilsen
Asbjørn
Soloppgang kl. 0630 over Dolahena. Familiens hus kan så vidt ses fra denne toppen jeg kaller kalu gal (svartsteinen), nedenfor gummitre-plantasjen som skinner rødt i demringen.
Kilder:
Asia Foundation (1999): Effective Approaches to Law and Human Rights.
Edwards, Michael & David Hulme (1998): Too Close For Comfort? The Impact of Official Aid on Nongovernmental Organizations
Fernando, U. (2003): The landscape of NGOs in Sri Lanka: Issues and challenges.
Gamage, Siripala (1996): pers.medd.
Gamage, Siripala 2002: The assessment of the Neluwa Sinharaja buffer zone area. Sewalanka
Green Movement of Sri Lanka (2005): Post-Tsunami Assessment for Recovery of Agriculture and Livestock Sectors in Sri Lanka. Surveyed by Jaffna, Eastern & Ruhuna Universities.
IUCN 1988: Sinharaja Conservation Project, Sri Lanka. Project proposal. Ministry of Lands and Land Development.
Japan Bank for International Cooperation (2003): Conflict and Development: Roles of JBIC -Development Assistance Strategy for Peace Building and Reconstruction in Sri Lanka. JBICI Research Paper No.24
Movement For Inter Racial Justice And Equality (2000): Ethnic conflict in Sri Lanka 1999-2000. Developments and trends.
Royal Ministry of Foreign Affairs & NORAD (2000): Review of micro-finance activities supported by Norway. Draft Report,1 June 2000.
Samarasinghe, S.W.R. de A. (2003): Political Economy of Internal Conflict in Sri Lanka. Working Paper 16, Netherlands Institute of International Relations ‘Clingendael’.
Sewalanka 2003: Sinharaja Buffer Zone – Community-Based Conservation. Sewalanka Newsletter July 2003.
Silva, K.T. & W.M.K.B. Wickramasinghe (2001): Report on the NORAD-funded Sarvodaya Project titled “Economic Advancement and Conflict Resolution in Three Districts in Sri Lanka”
Sriyananda, S. 2005: Sorry plight of the coastal eco-system: Swamped by the tsunami. In: Sunday Observer 6.2.2005.
Streeten, Paul (1997): The Role of NGO's: Charity and Empowerment. Annals of the American Academy of Political and Social Science, November 1997.
Tan, Ian (2003): He has 500-year peace plan for Sri Lanka - Guru turns his back on strife, power politics. The New Paper
Tufto, A. (1987). Uformell rapport fra tur til Sri Lanka og Matara 10.-28. mars 1987. Upubl.
UNEP 2001: Sri Lanka: State of the Environment 2001.
Waguri, Momoe (1999): “Aid” or “Partnership”? The Case of Sarvodaya Shramadana Movement.
World Bank 1997: Press release, http://www.envirolink.org/environews/ens/
World Bank 2004: Implementation completion report on a credit in the amount of SDR 10.7 million to the government of Sri Lanka for the Environment Action 1 Project. Report no 28933.
Zadek, S. & S. Szabo (1994): Valuing organization. The case of Sarvodaya. New Economics Foundation.
Fotnote 1) Da familien flyttet tilbake til Sri Lanka i 1991, kjøpte de hus og land i bygda Dolahena nær byen Horana i Kalutara fylke. Horana ligger omlag 1½ times bussreise sørøst for hovedstaden Colombo. Eiendommen «Charika» som de har valgt å kalle den, er et småbruk på omlag ti dekar. Vi kan spasere hit på 20 minutter fra busstasjonen i Horana. Det hvitkalkede murhuset ligger i en tett, grønn lund eller hage med kokos- og kittulpalmer, banan, jack- og brødfrukt, arecanøtt, kaffe, pepper, ananas og søtpotet.
Fotnote 2) CEIF eller Community Environmental Initiatives Facility, en søkerordning opprettet av Sri Lankas miljøvern-myndigheter med finansiering fra Verdensbanken. Lokale offentlige institusjoner, foreninger og organisasjoner, samt forskningsinstitusjoner kunne søke støtte til lokale miljøtiltak i perioden 1996-2002. Søknadene måtte ligge innenfor Sri Lankas nasjonale handlingsplan for miljøvern (NEAP). Kilde: World Bank 1997 & 2004 og Ministry of Environment and Natural Resources 2002.
Fotnote 3) En srilankisk rupee er verdt ca. 0,1 NKR; 1 NKR er verdt ca. 10 rs.
Fotnote 4) Dengue overføres ved dagbitende mygg og fortoner seg normalt som en kraftig influensa med hodepine, høy feber, verkende ledd og et meslingliknende utslett. Det anbefales å holde senga og ta det fullstendig med ro i 10-15 dager. I Sri Lanka finnes to typer dengue og den ene kan føre til indre blødninger og krever sykehusbehandling. Det finnes ingen vaksiner mot denguefeber.
Fotnote 5) REAF eller Ritigala Economic Advancement Foundation har base nær Anuradhapura i North Central Province. Organisasjonen ble startet i 1994 og jobber i flere landsbyer rundt Ritigala Strict Nature Reserve. Hovedinnsatsen er rettet mot å bevare og dyrke tradisjonelle medisinplanter for salg. Organisasjonen er veletablert med ca. 24 fulltidsansatte, like mange deltidsasatte og 30 volontører. Mer på http://www.ritigala.org/.
Fotnote 6) Se http://www.sewalanka.org/.
Fotnote 7) Sinharaja er betegnelsen på et regnskog-område i Sri Lankas sørvestlige lavland, med mer enn 2.500 mm regn i året. Vegetasjonen er rik og unik, med stort innslag av endemiske arter, ikke minst i den botaniske familien Dipterocarpaceae (flere tre-slekter). Deler av området ble administrativt fredet allerede i 1875. I 1977 ble et 89 km2 stort MAB-reservat (Man and Biosphere Reserve) opprettet, og senere foreslått utvidet med nye 24 km2. I dag har naturreservatet også status som et UNESCO World Heritage Site.
Fotnote 8) International Union for Conservation of Nature and Natural Resources.
Fotnote 9) Mange av de døde ble begravet uten likskue eller identifikasjon, få dager etter katastrofen. Ordinære begravelser var unntaket, men kanskje viktigere for kristne og muslimer.
Fotnote 10) JVP, Janatha Vimukthi Peramuna eller People’s Liberation Front, et nasjonalistisk-marxistisk parti med sin største velgerskare i det sørligste Sri Lanka.
Fotnote 11) Denne historien fra 1987 er omtalt av undertegnede i eget skriv (Tufto 1987). Kortversjonen handler om at Siripala i perioden 1984-1987 kom på kant med sin nærmeste overordnede, Hewa, av flere årsaker. Den viktigste årsaken var antagelig at Hewa brukte amerikanske bistandsmidler til Indigahahena-prosjektet (Deniyaya) i strid med avtalen, men han fikk ikke Siripala som prosjektleder til å akseptere eller skjule dette. Siripala brøt i stedet samarbeidet med Hewa og ba Sarvodayas hovedkvarter om å ta styringen av det USAID-finansierte prosjektet. Hewa anmeldte deretter Siripala for å ha ”stjålet” prosjekt-eiendeler fra Pallegama (motorsykkel, m.m.), en sak som raskt ble henlagt av politiet. Selv om Siripala møtte forståelse i Sarvodayas toppledelse, hos bl.a. Navaratne, Chandrasekara og Ariyaratne, valgte han i praksis å forlate sin arbeidsgiver gjennom ti år og reise til Norge og Vestoppland folkehøgskole med familien høsten 1987.
Fotnote 12) Aftenpostens reporter John Hultgren var i Matara og Hambantota bare 4 dager etter tsunamien. Reportasjene kan leses på nettet.
Fotnote 13) Sarvodaya selv oppgir ofte et høyere medlemstall, med 11.400 aktive landsbyer i 1996 (Fernando 2003).
Fotnote 14) I løpet av de siste årene på 1990-tallet og særlig etter våpenhvilen er det mitt inntrykk at Sarvodaya på ny har fått lov til å være aktiv i fredsarbeidet. Store folkemøter med meditasjon for fred både i nord og sør er kommet i stand på initativ fra Ariyaratne, men ikke uten motstand; 14. mars 2002 kastet ukjente en håndgranat mot Ariyartnes hjem i Moratuwa, to dager før flere hundre tusen mennesker demonstrerte for fred i Anuradhapura. Sarvodaya spiller i dag en aktiv rolle innenfor paraply-organisasjonene People’s Peace Front, National Peace Council og Consortium of Humanitarian Agencies (MIRJE 2000, Samarasinghe 2003). Etter 2002 har Sarvodaya gjenåpnet kontor i alle distriktene i nord (JBIC 2003).
Fotnote 15) Kreditt-samvirket Federation of Thrift and Credit Cooperative Societies (SANASA) startet i 1906 og er i dag landets største mikrokreditt-institusjon.
Fotnote 16) Enda verre ser situasjonen i Pallegama (Deniyaya) ut: I følge fylkeskartet er kun 5-6 landsbyer registrert med aktive Sarvodaya-grupper, og Pallegama-senteret er nedlagt. I følge Siripala har Mr. Ratnaike tatt bygningene tilbake.
Fotnote 17) Kursene inngår i Project for Rehabilitation through Education and Training (PRET), et program som World University Service of Canada (WUSC) tilbyr, med finansiering fra bl.a. kanadiske CIDA og NORAD. Sarvodaya er én av flere lokale entreprenører. PRET har ekspandert over en 15-årsperiode og når i dag marginale grupper og konfliktområder i de fleste fylker i nord, øst og sør.
