1 April 1996

Reisebrev fra Sri Lanka 26. feb.-11. mars 1996

Asbjørn Tufto
Sølvsberget
2750 Gran
Sølvsberget, 8. april 1996
Til
venner av Siripala og Sriyani !

Min eldste datter Audhild og hennes far besøkte familien Siripala Gamage & Sriyani Senanayake med guttene Hansa og Charika («Peter») i Sri Lanka i dagene 26. februar-11. mars i år. Det har gått noen tid siden vi kom tilbake, uten at jeg fikk tid til å feste de varige inntrykkene til papiret. Først i påskeuka — etter at vi studerte lysbildene nærmere — tvang jeg meg selv til å sette i gang.

Siripala og Sriyani tjente eller sparte — alt etter som man ser det — relativt mye penger i Norge. For mesteparten av disse midlene kunne de kjøpe seg hus og land i bygda Dolahena nær byen Horana i Kalutara fylke. Horana ligger omlag 1½ times bussreise sørøst for hovedstaden Colombo. Vår singalesiske familie flyttet hit umiddelbart etter at de reiste fra Norge høsten 1990.

Eiendommen «Charika» som de har valgt å kalle den, er et småbruk på omlag ti dekar. Vi spaserte hit på 20 minutter fra busstasjonen i Horana. Det hvitkalkede murhuset ligger i en tett, grønn lund eller hage med kokos- og kittulpalmer, banan, jack- og brødfrukt, arecanøtt, kaffe, pepper, ananas og søtpotet. Eiendommen har ikke rismark, men Siripala driver fortsatt en parsell paddy hjemme i Akuressa. For meg var det en hyggelig overraskelse å oppdage at familien ikke bor — slik jeg trodde — langt ute på de flate elveslettene som preger områdene like innenfor øyas kyststripe. Bak familiens hus reiser åsene seg, den ene delvis terrassert og plantet til med gummitrær og den andre stykkevis hardt beitet og erodert ned til «kalugal» eller «svartfjellet» som ikke er annet enn fattig, prekambrisk gneis fra Gondwanaland. Dersom man går fra huset og gjennom skogen, opp på landsbyens tak, er utsikten ubetalelig. Skjønt dette tettbefolkede, agrare kulturlandskapet som gir oss horisonten alle veier, minner meg om at naturskogene snart er borte; i løpet av et par korte hundreår ryddet ceyloneserne med britiske plantasjeeieres hjelp nær all jungel i disse områdene. Kun Sinharaja er igjen; jeg innbiller meg at vi kan skimte den store regnskogen der bakenfor den ytterste blåne, her vi står på Dolahenas tak. Men det er blott en hildring.

Siripala har bygd på huset i to omganger. Det siste påbygget ga nytt kjøkken og utendørs vaskeplass. Dessuten har han lagt nytt tegltak. Innendørs er det i dag fire soverom (hvorav to gjesterom), stue, spiserom og bad. I bakgården ligger et vedskjul og en brønn som henter grunnvann fra 12 meters dyp og pumper det opp i cisternen over utedoen. Normalt er det rikelig med kjølig, godt drikkevann her, men i februar-april er det tørketid og lite nedbør før yala-monsunen kommer i mai. Vi måtte derfor spare på vannet i dusjene. Ungene våre, Audhild, Hansa og Charika nyttet ikke desto mindre anledningen godt — midt på dagen med solen i zenit og 32°C i skyggen — til å føre en ødsel vannkrig ved bade- og vaskeplassen bak kjøkkenet. Ungene kom i det hele tatt godt overens på tross av at de manglet felles talemål. For hva får man ikke sagt med et slag cricket på gårdsplassen eller cournne i stua ? Eller når bøtteballetten går på scenen og rocker for sine foreldrene en sen kveldstime ? Eller Siripala og guttene finner fram sangboka fra Norge ?

Inngangen foran huset er formet på tradisjonelt vis, som hjemme hos foreldrene til Siripala i Akuressa, med terrasse og overbygget tak. Langs veggene blomstrer hekk og rosebusker. Foran vinduet til venstre for inngangdøra har familien fått satt inn et hvitmalt smijernsgitter med stiliserte bilder av én klode, én verden. Til meg talte bruken av disse motivene om at Siripala aldri har forlatt tankene om å etablere den første «folkehøgskolen» i Sri Lanka. Huset har plass nok til enkel klasseromsundervisning. Dette er imidlertid tanker som Siripala selv presenterte for meg, uten at jeg la ordene i munnen på ham.

Landsbyen Dolahena ligger i åsene like sør for Horana. De fleste som bor her, eier hus og frukthage som familien Gamage, ofte også noe irrigert paddyland, men få kan hevde at de lever av jordbruk alene. Familiemedlemmer har lønnsarbeid i Horana eller i Colombo. To av de nærmeste naboene prøver imidlertid å opprettholde sine lokale arbeidsplasser. Familien Tissa Atukorala driver mjølkeproduksjon på storfe og geiter. Mjølkeprisen er «all-time high» om dagen, men det er knapphet på beiter og grovfôr i dette tettbefolkede distriktet. Familien Gunatilleke driver vevstue. Her jobber gamlefar og sysselsetter samtidig noen av jentene i landsbyen. Bomullstråden som han kjøper i Colombo, farger han selv, mens kvinnene vever sengetøy og håndklær. Gunatilleke nektet å avvikle familiebedriften etter at regjeringen i 1977 opphevet grensevernet og de lokale torgbodene flommet over av importerte, billige tøyer i polyester og nylon. Mange tusen små teko-bedrifter gikk konkurs i løpet av få år.

Det må være hardt å drive småbedrift i dagens dyrtids-Lanka. Vi besøkte flere bedrifter i distriktet, både den noe større konfeksjonsfabrikken og batikk- og tresløyd-produsenter. Etterspørselen er fallende i de tradisjonelle, lokale varemarkedene. Importen av utenlandske varer ser imidlertid ikke ut til å ta ende; det vestlige forbruksmønsteret har såvisst erobret butikkhyllene hos dagligvare-detaljistene. Frysedisken er nå på plass hos mange som — til Hansas og Charikas store henrykkelse — tilbyr svindyre wienerpølser, salami, kylling, smør og ost fra New Zealand eller lokal vaniljeis. Cola-kompaniet med Coke, Sprite og Fanta har åpenbart tatt monopol i kjøleskapene, og Audhild slipper å lete lenge. Det er de kommersielle etermediene som sørger for å formidle det samme glade og globale budskap om framskrittet til all verdens konsumenter fra husalteret: Coke is life ! Sunne barn drikker Nestlé Nesquik !

Man bør spørre — med god grunn — om kloden kan tåle den blitzkrigen som de store flernasjonale næringsmiddel-konsernene fører mot lokale matvarer og mattradisjoner på alle kontinenter. Når jeg betrakter utviklingen de siste 15 årene i Sri Lanka, blir jeg skremt; importert hvete i brød og pasta erstatter rismåltidet; kraftfôr-basert kjøtt erstatter lokalt vegetabilsk protein. Og dette er selvsagt ikke egenartet for Sri Lanka, men en allmenn trend vi iakttar i store deler av Asia. Spørsmålet mitt — om jordas økologisk tålegrense kan tøyes mer — må trolig besvares med et nei: For hvilken kjøpekraft representerer ikke tre milliarder mennesker med en økonomisk vekst på flere prosent i året ! Verdens kornlagre minker raskt ! Og alle vil ha bil !

Sriyani har beholdt sin jobb som barneskolelærer. Hun måtte imidlertid sloss lenge for å få arbeidet tilbake; som kjent forlot hun stillingen i Hambantota uten permisjon da de kom til Norge høsten 1987, og det ble stilt krav om at hun aksepterte å ta samme stilling i Beliatta i Hambantota etter at de kom tilbake. I 1992 gikk Sriyani tilbake til lærerjobben, da som pendler og skilt fra resten av familien i perioder av én-to uker. Først ett år senere fikk hun innvilget overføring til byen Bulatsinhala en knapp times bussreise øst for Horana.

Naturlig nok står Sriyani opp grytidlig om morgenen for å ordne seg og sette fram frokost til de andre. Jeg tror hun er oppe før hanegal i halvfem-tiden. Siripala tøfler snart også ut på kjøkkenet for å trekke dagens første kopp med kiri-te. Rett før klokka seks vekker moren guttene og tar farvel med mannen; nå er hun kledd forbilledlig som lærerinner flest, i én av sine mange fargerike sarier. Hun må rekke pendlerbussen til skolen i Bulatsinhala; er hun raskt ute, får hun sitteplass. Hun vil ikke være tilbake fra arbeidet før klokka tre i ettermiddag.

Vi spurte henne hva salgs lønnsbetingelser hun har som lærer; for tiden tjener hun 5.000 rupees i måneden, og dette tilsvarer omlag 7-800 NKr. Hun tar imidlertid tilleggsutdanning og har nettopp avlagt eksamen. Dermed bør hun få noe høyere lønn for jobben.

Heller ikke Siripala hadde arbeid å gå tilbake til i 1990. Jobben i Sarvodaya mistet han i praksis allerede vinteren 1986-87 etter at han røk uklar med sin nærmeste overordnede, field director Pemadasa Hewavitharana i Matara. Jeg var i Sri Lanka våren 1987 og erfarte smertelig hvordan «vår» organisasjon effektivt kvittet seg med en ubestikkelig medarbeider. Han ble stemplet som illojal, lat, selvopptatt og arrogant, og han ble politianmeldt for underslag etter at han nektet å produsere fingerte regnskapsbilag som skulle trekke mer utenlandske bistandsmidler til organisasjonens kasse i Matara. Siripala ble for farlig for Hewa, og Matara-administrasjonen prøvde å få ham tiltalt og fengslet, uten å lykkes. På sett og vis var valget deres om å reise til Norge på ny sommeren 1987 det eneste mulige...

Da Siripala kom tilbake til Sri Lanka i 1990, hadde han kun arbeidserfaring og attester å vise til fra Norge, noe han brukte i kontakt med norske Redd Barna og FORUT i Colombo. Han
tok også kontakt med sin gamle venn Harsha Navaratne som deler fortid med Siripala; begge har jobbet for Sarvodaya. Felles for de tilbud som Siripala fikk, var et krav om at han måtte kunne jobbe i nordområdene og i praksis flytte med familien nærmere den militære konflikten. Dette avviste Sriyani. I omlag et halvt år jobbet Siripala deltid som «community development officer» for en mindre, lokal bistandsorganisasjon kalt Sri Siddhartha Foundation. Den minner mye om Sarvodaya, men er langtfra like stor. Siripalas oppgaver for Sri Siddhartha var knyttet til administrasjon, prosjektbeskrivelse og rapportering til utenlandske bistandsorganisasjoner, bl.a. UNDP og kanadiske CIDA. Imidlertid ble det vanskelig for ham å kombinere denne jobben vel én times reise unna Horana med tilsyn med Hansa og Charika hjemme. Lojalitetskonflikten ble for stor.

Jeg følte på forskjellig vis at Siripala nå ønsker seg en jobb hvor innsatsen hans blir verdsatt i fast lønn. Det har sannsynligvis å gjøre med at menneskers selvbilde og selvrespekt er nært knyttet til eget virke og utkomme. Familiens framtid hviler tungt på ham, og han vet det. Det er som kjent en kamp for å overleve og ikke minst i Sri Lanka. Imidlertid ga Siripala uttrykk for at han i en periode framover likevel satser alt på ungene og deres skolegang. Hans sosiale interesse utover familie og nabofellesskap i Dolahena har vært reservert det frivillige, ulønnede arbeidet for søndagsskolen under landsbyens buddhist-tempel. Siripala er leder for søndagsskole-lærerne. Slikt moralsk oppbyggende og holdningsskapende arbeid blant unge er utvilsomt verdifullt i et samfunn preget av krig og normoppløsning, men hans virke som lekpredikant gir ham ingen sosial status eller bekreftelse hos andre enn barna og bestemødrene i landsbyen. Som han selv skrev for to år siden: «Still I don't have a job or income. Therefore I don't feel like an important person.»

Siripala legger som han selv sa, stor vekt på å følge opp ungene i deres skolegang og valg av framtid. Hansa begynte i 1. klasse rett etter at familien hadde flyttet tilbake høsten 1990, og han går nå i 6. klasse. Lillebroren som nettopp har begynt i 4. klasse, går på en annen skole enn storebror. Siripala tar gjerne sykkelen for å hente dem begge ved skoletidens slutt rundt klokka to. Hansas skole ligger 2½ kilometer unna på andre kanten av byen Horana, mens Charika går på en av byens sentrale skoler.

For begge sønnene var overgangen fra norsk barnehage til lankisk skole sikkert brå og smertefull; ungene snakket helst norsk, og foreldrene måtte stue vekk alt som ville minne dem om norsk, fra musikkassetter til barnebøker og memospill. Hansa var selvsagt tvunget til å lære seg sitt morsmål på rekordtid og fikk uten tvil svært god hjelp hjemme. Klasselæreren hans kan umulig ha hjulpet ham når det er 45 elever i klassen ! I dag er Hansa regnet for å være en meget skoleflink gutt — til tross for at han knapt husker et ord norsk... Han fikk i alle fall skolens beste karakterer til eksamen i 5. klasse.

Eksamensresultatene har gitt ham muligheten for å søke overgang til andre og mer ressurssterke skoler. Siripala og Sriyani diskuterte dette valget av videre skoleløp med meg en onsdags kveld før søknadsfristens utløp 1. mars. Det eksisterer en uoffisiell, men høyest reell og prestisjefylt rangering av landets skoler hvor Royal College i Colombo er ansett for å være den beste. Fjorårets opptakskrav ved Royal College var, dersom jeg husker rett, 175 eksamenspoeng, og Hansa hadde oppnådd 170. Sriyani mente likevel at de burde søke ham inn i fall kravene ikke ble like høye i år. Siripala var tydelig skeptisk til å sende en ung mann på 11 år med buss til Colombo. På den andre siden var han ikke blind for de muligheter dette kan gi hans sønn — muligheter han selv aldri har fått, men dog forstår betydningen av, f.eks. «proficiency in English». Foreldrene disponerer fortsatt en norsk bankkonto som skal sikre ungenes utdannelse, og de snakket om å bruke disse midlene dersom guttene kunne studere i utlandet (— What about Norway, Asbjørn ?).

Til høsten er det ti år siden Sriyanis mor og søster ble drept av en nabo hjemme i Beliatta. Det er snart også ti år siden broren til Siripala forsvant, tatt av maskert politi en sen kveld hjemme i Akuressa. Siden har mange, mange tusen andre unge menn forsvunnet sporløst. Landet har vært herjet av vold og drap siden 1983. Dette er ikke blott en konsekvens av krigføringen med tamil-geriljaen i nord, men resultatet av systematisk statsterror rettet mot politisk opposisjon i sør.

Siripala og Sriyani har planlagt å minnes tapet av nære familiemedlemmer med å holde en «dna-sermoni» hjemme for familie og venner til høsten. «Dna» er én av flere religiøse og meritterende (fortjenstfulle) handlinger hvor man gir almisser og mottar belønning («meritt») i et senere liv. Belønningen blir en selv eller andre til del. Ved å arrangere «dna» ønsker Siripala og Sriyani at deres avdøde familiemedlemmer skal meritteres, med andre ord ønsker familien å påvirke de avdødes «karma». Familiens gave eller almisse består i at de inviterer landsbyens buddistmunker hjem og gir dem mat. I tillegg skal de innlosjere og bespise familie og venner som kommer på besøk. Arrangementet er krevende og vil koste familien forberedelser og penger. For oss virker nok resonnementet omkring «dna» eller overføring av «meritt» svært fremmed i sin mest bokstavelige forstand, men innebærer slik jeg ser det at man samles i respekt for de avdøde.

Volden har naturlig nok satt sitt preg på landet. Jeg hadde kanskje trodd at den langvarige og fortvilte konflikten mellom tamilgeriljaen og regjeringshæren etterhvert måtte åpne for en bred og folkelig erkjennelse av at landet trenger politiske løsninger. I øyeblikket ser det ikke slik ut; singalesere jeg snakket med, var ensidig negative til innholdet i de reformer president Chandrika Bandaranaike Kumaratunga nylig har presentert i sin «devolution package» (desentraliseringsalternativet). Forslaget innebærer at man tilbyr tamilområdene og de andre provinsene indre, regionalt selvstyre uten at man kaller det føderasjon. Enhver konstitusjonell deling av landet avvises imidlertid av det singalesiske flertallet. Det buddistiske presteskapet truer sågar med å begå kollektivt selvmord dersom «tamilstaten» blir virkeliggjort.

Stemningen er ikke bare hatsk overfor tamilseparatistene, men også fiendtlig til utenlanske regjeringer og organisasjoner som støtter tamil-områdene humanitært eller økonomisk. Under vårt opphold demonstrerte buddhistmunker utenfor den norske ambassaden mot norsk bistandspolitikk basert på aktiv støtte til tamilske hjelpeorganisasjoner. Srilankiske aviser har brukt mye spalteplass til å beskrive hvordan tamilske organisasjoner i utlandet, bl.a. i Canada, skaffer seg midler og politisk støtte til kampen i nord. Vi fikk underhånden også høre at vårt besøk på skolen til Hansa i Horana kunne skape problemer for skolens rektor i den utstrekning vi representerte norske myndigheter. Siripala avviste dette som ondsinnet tøv, men delte forøvrig mange av sine landsmenns kritikk av internasjonal bistand og virkelighetsbeskrivelse.

Jeg har gjort meg noen refleksjoner rundt norsk bistand til Sri Lanka som ett av Norges hovedsamarbeidsland. I dag er det på sin plass å stille spørsmålet: Forsto norske myndigheter hvem vi samarbeidet med på 1980-tallet ? Som nevnt tidligere vil jeg anklage Sri Lankas myndigheter med United National Party-regjeringen i spissen for systematisk og statlig terror mot sivilbefolkningen både i sør og nord. Det startet i 1983 med at president J. R. Jayewardene - kanskje med rette - anklaget opprørsk singalesisk ungdom i partiet JVP (People's Liberation Front) for å stå bak opptøyene i juli («Black July») hvor mange tusen tamiler i sør ble jaget fra hus og hjem og hvor mange ble drept. Regjeringen innførte egne terroristlover som ga hæren, sikkerhetspolitiet og ordensmaktene fullmakter til å fengsle mistenkte uten lov og dom. Unntaksbestemmelse 55FF ga myndighetene anledning til å gravlegge døde personer uten likskue eller gransking post mortem. Presidentens eksplisitte ordre var «Kill the Brutes !». I perioden 1988-1993 under presidentskapet til R. Premadasa, Jayewardenes etterfølger, ble den statlige volden satt i system. Siripala omtalte ordknapt Premadasa som «vår Idi Amin». Uten at samtiden fullt ut forsto hva som var i ferd med å skje, organiserte enkelte embedsmenn og ministre, sannsynligvis også presidenten selv, dødsskadroner med røvernavn som «Black Cats», «Green Tigers», «Hawks» og «Scorpions». I følge Siripala har mange av medlemmene vært pensjonerte offiserer fra hæren, i tillegg til lokalt politi og folk fra sikkerhetspolitiet. Kanskje kan vi kalle dem for «Stay Behind-grupper», uten sammenligning forøvrig. Poenget er at de fikk operere fritt og med regjeringens stilletiende samtykke. De aksjonerte gjerne natterstid, i forkledning eller med finlandshetter. Til forveksling gikk de fram slik politiet gjør når det pågriper folk, men i disse årene 1988-90 kom aldri arrestanten til rette etterpå. Ved morgengry fant folk forkullede lik under brente bildekk i veikanten.

Den yngste broren til Siripala som sannsynligvis sympatiserte med JVP, forsvant på denne måten. Han ble etterlyst gjennom Internasjonale Røde Kors, uten at familien noensinne har funnet ham. Også en annen, yngre bror av Siripala ble arrestert og internert i 1992, men senere løslatt etter at Siripala rapporterte ham til Røde Kors og fikk saken brakt for retten. I Horana traff vi også en annen familie som hadde mistet faren etter at «Black Cats» oppsøkte dem en natt i 1989. Amnesty International antar at minst 40.000 srilankere i nord og sør forsvant på denne måten i årene 1987-1990. Dette pågikk faktisk fram til 1993; 1. mai 1993 ble president Premadasa myrdet under et 1.mai-tog i Colombo. Kanskje kan man si at han falt for egen grep. Det var imidlertid ikke JVP, men de tamilske tigrene LTTE som likviderte ham og de fremste lederne i regjeringen: I mars 1991 ble ministeren for sikkerhet, Ranjan Wijeratne skutt i Colombo; 23. april 1993 ble en tidligere sikkerhetsminister Lalith Athulathmudali myrdet i Colombo.

UNP-regjeringen som styrte landet i over 17 år og dels i kraft av egne unntakslover, kom til makten i 1977 på et politisk program for full markedsliberalisering, privatisering og «fri flyt», men kombinert med utøvelse av autoritativ statsmakt for å sikre landet politisk stabilitet og utenlandske investorer. Dette er nødvendig å vite dersom man vil forstå den rolle som de private organisasjonene (NGO), herunder frivillige, humanitære hjelpeorganisasjoner som Sarvodaya kom til å spille. Jeg spurte Siripala og andre hvordan det har gått med Sarvodaya-bevegelsen. Imidlertid kunne ingen av våre kontakter redegjøre detaljert for organisasjonens status i dag. Uvissheten er symptomatisk: Ingen tror at Sarvodaya lenger utøver noen samlende, nasjonal eller samfunnskritisk rolle; organisasjonen jobber som før i områder i sør, men i økende grad som profesjonell og betalt entreprenør for utenlandske bistandsorganisasjoner.

En pensjonert statsrevisor fortalte oss at han deltok i gjennomgangen av Sarvodayas regnskaper for et par år siden i Moratuwa; organisasjonen hadde store problemer med å dokumentere de store, bokførte utgiftene bilag for bilag. Dette bekreftet Siripala; i følge ham er Sarvodayas rykte og rulleblad i dag stygt plettet av en statlig gransking av alle de private, lokale og internasjonale organisasjonene som jobber i landet. UNP-regjeringen opprettet en egen, nidkjær «Presidential Commission on NGOs» for å gå igjennom regnskapene deres for perioden 1992-1994. Sarvodaya kom ut med svært dårlige skussmål. På den andre siden har jeg forstått at forholdet mellom UNP-regjeringen med president Premadasa i spissen og Sarvodayas leder A. T. Ariyaratne i lang tid har vært sterkt konfliktfylt. Dette henger sammen med at Sarvodaya umulig kunne unnlate å protestere mot den strukturelle og politiske volden på slutten av 80-tallet, en terror som regjeringen måtte ta ansvaret for. Samtidig brukte regjeringen sin statsmakt, sine unntakslover og sensur til å undertrykke samfunnskritikk og politisk opposisjon; Sarvodaya skulle kun drive nødhjelp og forsorg og ellers lære den buddistiske middelvei. I den grad regjeringen ønsket å skandalisere Sarvodaya, fant granskingskommisjonen selvsagt kompromitterende materiale i regnskapene. De av dere som har lest boka av Dennis Goulet «Survival with integrity—Sarvodaya at the crossroads» (1980) kan med utbytte lese den én gang til; Goulet presenterte et scenarium som med skremmende presisjon skulle foregripe de voksende motsetninger mellom en sterk regjering og en stor folkelig bevegelse.

Jeg forsto også på Siripala at regjeringen nylig har lagt restriksjoner på Sarvodayas adgang til utenlandske bistandsmidler. Siripala bekreftet at organisasjonen sliter med dårlig økonomi; arbeidsretten dømte dem nylig til å etterbetale utestående lønn til sine førskolelærere og volontører. Kanskje kan vi konkludere med at Sarvodaya i dag er redusert som en følge både av egne problemer og statlige sanksjoner.

Dette ble mange og kanskje litt nedstemte inntrykk fra et land i krig. Men situasjonen for våre venner er heldigvis ikke like mørk. Familien Gamage & Senanayake er godt etablert på trygt sted og lider ingen nød. Ungene har det bra og konsentrerer seg om skolegangen. Familien snakker ofte om Norge og regner med at de skal få anledning til å besøke oss enda én gang i framtiden. Men først tilbyr de alle gamle venner fra Norge gjesteseng i Dolahena ! Hotellets adresse er: Siripala Gamage, 'Charika', Dolahena, Horana, Sri Lanka.

Mange hilsener fra Asbjørn og Audhild

No comments: