“To teach is to learn.”

Teaching English to children and youth in Millaniya, a village for tsunami-displaced families and families of disabled soldiers.

Reisebrev fra Sri Lanka
Januar 2010

Jeg har nå vært på Sri Lanka i to uker, to veldig spennende og fine uker. Jeg bor hos Siripala og Sriyani, og deres sønn Charika. De er en veldig åpen og koselig familie, og vil helst gjøre alt for at jeg skal ha det bra. Jeg har sagt til dem at jeg ikke trenger ekstra oppvartning; jeg har det bra uansett! Likevel får jeg alt, og siden jeg har forelsket meg i linse-curryen her, får jeg den nesten hver dag. Haha… Så det er ingenting å klage over her!

Sri Lanka er et veldig grønt og frodig land, grønne te-plantasjer, risåkre, frukttrær, urtehager og grønnsaksbed finner man overalt. Hagen til Siripala er kanskje en av de fineste, det synes i hvert fall jeg. Siripala har brukt mye tid i hagen, og det ser man. Her finnes over 20 forskjellige sorter grønnsaker og frukt. Det finnes mange, mange ulike blomster og trær, og det er til og med en dam på ca. 4 ganger 3 m hvor det bor en liten skilpadde og ti oransje fisk, samt to ”catfish”. I hagen er det ca 500 peppertrær, jeg har vært med å høste litt. Da vi hadde plukket alt, kokte vi pepperen i ca. to minutter, og så la vi den ut på gårdsplassen (på tepper) hvor det fortsatt ligger i solen og tørker. Det tar noen dager før det har tørket nok.

Siden min far er engasjert i organisasjonen HELP har jeg fått i ”oppdrag” å intervjue noen av medlemmene, å delta i eventuelt arbeid, og å se og lære. Jeg likte oppdraget veldig godt! Jeg er engelsklærer på ettermiddagsskolen som drives i HELPs regi. Klassene er for elever som ønsker å lære mer engelsk, eller trenger å bli litt tryggere på seg selv og språket. I timen prøver vi å føre uhøytidlige samtaler på engelsk, synger engelske sanger eller hører rim og regler. Vi leser også engelske historier og lærer noen nye gloser fra dag til dag. HELP prøver å få barna til å føle seg fortrolige med språket, og ikke være redd for å snakke engelsk. Det er en klasse i Horana med ca. 40 elever, og en annen klasse i Millaniya med ca. 25 elever. Begge klassene har elever fra 7 til 15 år.

Det er morsomt å være med i timene; jeg styrer min egen klasse i Millaniya. Da gjelder det å snakke tydelig og alltid ha nye ideer om hva man skal lære bort. Noe som kan være en liten utfordring. Det har blitt en del gjetteleker hvor jeg beskriver en gjenstand uten å si hva den heter, og så skal barna gjette hva det er jeg tenker på. For eksempel ”it is yellow and it is hot, and it is very big, and in the sky”. Etter en time føler man seg ganske sliten, det er mye energi i små barn. Må si jeg er imponert over Siripala som til vanlig har alle barna i Millaniya på en gang! Når jeg deltar, deler vi klassen, slik at vi får halve hver; jeg har de eldste som kan litt engelsk. Barna har stor respekt for Siripala, han er flink med barn.

En gang i måneden har barna et møte sammen med Siripala. Da tar de opp undervisnings-programmet og framgangen. Barna kan komme med innvendinger om læremåten eller ønsker om mer av det ene eller andre (mer gloser, mer lesing osv). I slutten av møtet er det show-time. Da kan de barna som har lyst til å synge eller danse, eller framføre et dikt for resten av klassen, gjøre det. På møtet jeg deltok i, fikk jeg se både dans og sang. Det er jo veldig fint, for det viser at de er trygge på seg selv og hverandre. Noe som er et godt poeng for HELP å få til. Jeg måtte også trå til på møtet og synge Kråkevisa for alle sammen.

Jeg har vært på flere små turer hvor vi har besøkt vakre templer, noen på fjelltopper, noen gamle og andre nye. Har besøkt en av de eldste menneskebebodde hulene i verden, som er 38.000 år gammel, har klatret opp noen fjell, lært litt lett singalesisk, og lært å lage litt Sri Lankan mat av Sriyani. Har møtt og intervjuet noen av HELP-medlemmer.

Her om dagen møtte jeg Sampaths gamle mor, Hemalatha, som er en kjempesøt eldre kvinne. Hun jobbet på Sampaths veikro som sønnen og hun selv startet i fjor i juli. Hun bød meg på det ene og det andre, jeg tror jeg endte opp med å smake på alt hun solgte i kroa! Forskjellige urtesupper, fruktsupper, curryruller og urte-te med brun sukkerklump til å sutte på. Mohan, som er sekretær for HELP, ser jeg stadig vekk ettersom han ofte er innom Siripala. Han var med meg til tempelet den ene dagen og fortalte og forklarte meg masse spennende om templene og religionen. Kandana Akka, som er engelsklærer, har jeg jo selvfølgelig møtt ettersom jeg også er litt engelsklærer mens jeg er her. Forrige time var jeg med henne; da lærte vi barna noen engelske rim og finger-leker. Har også vært hjemme hos henne på tebesøk, hun bor sammen med sin søster og sin gamle mor som jeg også møtte.

Jeg har møtt mange andre hyggelige og åpne folk også! Kan fortelle mer om dem siden.
Jeg har også hatt gleden av å være med i et buddhistisk bryllup, hvor jeg hadde på meg sari som Sriyani og Chanti (nabokvinnen) kledde meg i. Det tok jammen meg litt tid før alt satt som det skulle!

Det er også presidentvalg her nå. Og jeg må si at dette nok er det verste valget jeg har vært vitne til! Den ene dagen ble huset til en kjent politiker sprengt i lufta, den andre dagen ble en journalist kidnappet. Og de to kandidatene som sloss, tidligere general Fonseka, og sittende president Rajapakse som håper på gjenvalg for en ny periode, diskuterer ikke politikk. De snakker ikke om hva de ønsker å gjøre for landet, eller hva de vil forbedre. Det eneste, jeg gjentar, det eneste de snakker om, er hvorfor du ikke bør stemme på partiet til motkandidaten. Det går ”parti-reklame” på TV hele tiden; den ene som ga meg hakeslepp, var en filmsnutt om generalen. Budskapet var: ”En mann som snakker så stygt som generalen, kan ikke styre et land - stem på presidenten!”. Haha, det er galskap!

Det er visst et ganske jevnt løp mellom de to partiene, men folk jeg har snakket med, sier at generalen nok kunne vunnet valget, hadde det ikke vært fordi presidenten har så mye penger og makt. Presidenten har immunitet og kan ikke dømmes i noen rett, og det har selvfølgelig ført til mange ting, som spekulasjoner om juks og fanteri.

På torsdag går turen til Kandy. Turen er organisert av HELP for barna på ettermiddagsskolen. Det er nemlig mange av barna som aldri har vært utenfor Horana. Vi blir litt over 100 stykker i to busser, så det blir nok en livlig busstur… Gleder meg!

Jeg har det bare bra! Mange hilsener fra Åsta